NIVÅ 1: Forbildet

Sean Connery som James Bond er kanskje tidenes kuleste hovedperson. Karakteren er alt det vi ikke er. Reiser verden rundt og bor på fete hotell. Sjarmerende og cool - uansett. Ser smashing ut og har sykt draget på damene. God i black jack. Sloss mot skurker.

Jeg skulle ønske jeg var som hovedpersonen! Historien tar meg helt ut av min virkelige verden, mine situasjoner og mine valg.

‍

NIVÅ 2: Empati

Gudfaren Vito Corleone, i Marlon Brandos skikkelse, er ikke som oss. En konge i underverden, brutal hersker, med makt til å dømme folk til døden. Men sammenlignet med de andre mafiosoene, er han absolutt min type. Ekstremt opptatt av å ta vare på familien. Alltid rettferdig, og dømmer aldri noen til døden hvis de ikke fortjener det.

Vito gjør alt for å forhindre at sin yngste sønn, Michael, blir en del av mafia-virksomheten. Men lykkes ikke. Og da synes jeg faktisk litt synd på Vito. Jeg skjønner jo hva han står i.

Jeg kjenner meg igjen i hovedpersonens verdier, selv om han lever i en helt annen verden enn meg.

‍

NIVÅ 3: Gjenkjennelse

Skam ble først en suksess i Norge, så i hele verden. Og alle unge jenter kjente seg igjen i Noora og de andre jentene i serien. Og det var ikke tilfeldig. NRK gjorde hundrevis av intervjuer med unge jenter før serien ble skrevet. Hvordan er livet for en 16 år gammel jente? Hvilke utfordringer står hun i? Hva er det som gjør livet vanskelig?

Karakterene i serien levde målgruppas liv. Dette er akkurat som mitt liv, tenkte publikum. Er det dette jenta vår har å deale med, tenkte foreldrene.

Jeg kjenner meg igjen i hovedpersonens verden, situasjoner og valg.

‍

NIVÅ 4: Vi

I 1963 holdt Martin Luther King Jr. tidenes mest kjente tale, I have a Dream. Han første setning er: I am happy to join with you today in what will go down in history as the greatest demonstration for freedom in the history of our nation. Med dette gjør han publikum og han selv til hovedpersoner i historien som fortelles. Dette er historien om oss.

Og hovedpersonens mål er “Freedom, freedom at last!”.

Publikummet er den faktiske hovedpersonen. Det er deres verden, deres situasjoner og deres valg. Og de er samlet i et "Vi".

‍

Bedriftsledere, politikere og fotballklubber må fortelle historien om “Vi”. Og de må klare å gi “vi-et” en identitet, et sett felles verdier og mål som binder oss sammen. Kong Haralds fantastiske tale i slottsparken i 2016 var en beskrivelse av hvem vi er, vi som bor i Norge, og at Norge er oss. Morten Fon i Jotun begynner hver interne tale med “Kjære pingviner!”, og snakker om hvordan den unike kulturen er deres største konkurransefortrinn. Gode fotballsupportere sier “Vi tapte kampen!”.

‍

Denne skalaen er selvfølgelig en forenkling, og i virkeligheten sklir nivåene over i hverandre. Men jeg håper det kan være til hjelp når du former din neste fortelling.

For hvordan skal du få publikum til å bry seg om din hovedperson?

‍

PS: Jeg beklager at det bare ble menn på plakaten.