Det var en gang en vakker kjempe. Sterk og stolt, men også snillere enn de fleste andre kjemper i eventyrland. Kjempen hadde jobbet lenge og lengre enn lengst med å bygge ei bru og stelle ei seter. Brua hadde blitt flottere enn alle andre bruer, både lang og trygg. Og setra, ja, der hadde han klippet grasset, luket beddet og lagt nye heller rundt plattingen.

Neste helg skulle han invitere familien til sommerfest. De hadde ikke sett hverandre på tre måneder, og han savnet dem veldig.

Kjempen hadde akkurat satt seg ned med kaffe og en lefse for å nyte resultatet av vår-prosjektet. Da med ett hørte han lyder fra den nye brua. Noen hadde tatt seg friheten med å ta jomfru-turen!

Og det var ikke bare rolig gange. Fra der han satt, under brua, med akustikken fra dalen, hørtes det rett og slett ut som hard tramping!

Litt småirritert tittet han frem under brua og spurte han med den røsten han hadde: Hvem er det som tramper på min bru?

“Det er bare meg, den minste Bukkene Bruse.”

Hva? Han kjente godt til brødrene Bruse. Tre frekke bukker som tok seg til rette rundt omkring i dalen, og som spiste og drakk der de følte for det. Og nå hadde de altså tenkt seg opp på hans seter!

Etter en kort samtale, hvor den minste bukken argumenterte godt, bestemte han seg allikevel for å la smågutten besøke setra. Han skulle ikke la dette ødelegge det gode humøret!

Endelig litt fred!

Men i svarte! Etter bare en slurk av kaffen, hørte han det trampe på nytt! Enda hardere! Og det sprutet treflis fra brua, som fra et lite sagbruk.

“Hvem er det som tramper nå?” spurte han igjen. Litt mer hissig.

Det var selvfølgelig den mellomste Bukkene Bruse, akkurat som han hadde fryktet og forventet. Gi noen lillefingeren, og de tar hele hånda! Etter en kort samtale, hvor bukken lovet å oppføre seg, bestemte han seg nok en gang for å la bukken gå. Nesten litt dumsnill.

Han satte seg ned under brua igjen. Kaffen hadde blitt kald, og sola var i ferd med å dale, sammen med humøret.

Svarte f… for et spetakkel! Trampinga var så hardt at han rett og slett fryktet for sikkerheten til de som gikk der! Han spratt opp på brua for å advare vedkommende om å trampe så unødvendig hardt. Men før han rakk å si et eneste ord, fikk han to stive rett i panna.

Kjempen falt.

Dagen etter våknet han i bunnen av dalen. Forslått og såret, både i kropp og sjel. Han kom seg på beina og haltet opp på setra. Absolutt alt var ødelagt. Blomstene var spist, gresset revet opp og hellene trampet i stykker.

Kjempen klarte ikke å holde tårene tilbake. Det ble nok ikke sommerfest allikevel.

‍

En historie kan fortelles på mange måter. Hvilket perspektiv du tar, og hvilke fakta du løfter frem, kan snu opp ned på publikums oppfatning.