Med jevne mellomrom, og oftere og oftere, ringer det ukjente nummer til min mobil. Siden jeg jobber som selvstendig næringsdrivende, og det kan være en kunde, tar jeg alltid telefonen.

Men stort sett er det ikke en ny kunde. Det er kompisen min i et stort telefon- eller kraft-selskap.

‍

“Hei, Jan Fredrik!” sier han.

Og jeg blir litt forvirriet, for jeg kjenner ingen som jobber i dette teleselskapet. Men det gjør jeg tydeligvis. Kan det være en gammel klasse-kamerat eller noen jeg har spilt mot på fotballbanen? Jeg blir usikker.

Dessverre får jeg ingen hint om hvordan vi kjenner hverandre. Istedet vil han vite hvilket teleselskap jeg bruker!

“Det var da rett på,” tenker jeg.

Jeg sier at jeg bruker Ice.

“Du er heldig, Jan Fredrik, for jeg kan gi deg et bedre tilbud!”

Men jeg er fornøyd med Ice, og forteller han det.

“Vil du ikke bruke mindre penger på mobilen, Jan Fredrik?” spør han da, og jeg føler meg litt dum.

‍

Da skjønner jeg at vi ikke kjenner hverandre allikevel. Det er bare et triks! Han har sikkert gått på kurs og lært at mennesker liker å bli kalt ved fornavn. Å bruke fornavn gjør at folk føler en relasjon til deg som selger, og kjøper! Jeg tipper kurs-holder har en egen slide på dette.

Her tror jeg både kurs-ansvarlig og selger har misforstått. Og jeg synes de fortjener en oppklaring og fornying av pensum.

‍

Så kjære telefonselger!

Jeg respekterer jobben du gjør. At du ringer meg for å fortelle at dere kan tilby noe som er verdifullt for meg, er kjempefint.

Og jeg liker veldig godt når kona mi, Hanne, bruker fornavnet mitt. Og når familie og gode venner gjør det.

MEN! Jeg liker ikke at dere bruker fornavnet mitt. Jeg misliker det faktisk, og det gjør at jeg bestemmer meg for å takke nei, uansett hva dere tilbyr, før du har tilbudt det. Jeg synes det er frekt, og forventer at dere neste gang har folkeskikk til å kalle meg herr Beck-Bjørntvedt.

Eventuelt onkel Jaffa.

‍