Påsken er tid for tur. Og tur er alltid et godt utgangspunkt for en god historie.

Det var sol og blå himmel, Kvikk Lunsj og Solo i sekken og felleskia på. Vi var klare for tur! Først gikk vi 30 minutter. Ungene var bare blide.  Så ble det en stopp på turisthytta hvor vi traff noe kjente vi ikke hadde sett på ei stønn. Kjempekoselig! Vi grilla pølser og spiste opp sjokoladen, før vi spente på oss skia og gikk tilbake. Framme på hytta, satte vi oss i leveggen, tok en quiz og et glass vin.

Alle var enige om at det hadde vært en fantastisk tur.

Men for en kjedelig historie!

I en god historie har det ikke vært en fantastisk tur. Det har vært motstand, konflikter, problemer og pes. Solskinnsreferater er fullstendig uinteressant, uinspirerende og skaper ikke følelser hos noen. Noe må skje!

Du bør ha bomma på smøringa. Ungene må grine og ville snu etter 5 minutter. Turisthytta bære være stengt eller tom for vafler. Folka dere møter skal helst være noen vanvittig irriterende bekjente fra russekullet. Pølsene bør bli bli svidd eller glemt igjen på hytta. Tåka må helst komme. Og gjerne stormen! Du må i hvert fall ha blitt veldig sliten!

Men det bør også ende med sol og kos i hytteveggen til slutt. Du vil jo ikke gjøre folk deprimerte!

En organisasjon er på tur. Et prosjekt er på tur. Og du er på tur. Så når du forteller historien om disse, ikke gi folk en solskinnshistorie med god glid og blide unger fra start til slutt.

Det er det ingen som kjenner seg igjen i! Det gir ingen dynamikk, ingen utvikling, ingen følelser.

Referat kaller vi det! Og hvem gidder å høre på noe sånt.