Som konsulent jobber jeg mye med endring, og for tiden har jeg et prosjekt med min datter på 2,3 år. Helene, kaller jeg henne. Onkel Jaffa, kaller hun meg.

Helene har i hele sin aktive karriere brukt bleier. Noe hun trives meget godt med. Hun har sine rutiner, kan drite akkurat når det passer og tisse om natta. Dessuten har hun outsourcet bleieskift til meg, konsulenten. Men selv om denne prosessen er optimal for Helene, er den ikke optimalt for organisasjonen som helhet. Det er lite effektivt og har høye kostnader. Noe må endres!

‍

For en stund siden introduserte jeg derfor Helene for ny teknologi. I form av en potte. Og det begynte helt strålende. Under tett oppfølging, og for å skape mestringsfølelse, fikk Helene teste potta. Opplevelsen ga mye stolthet, og vi lo godt sammen.

Men resultatene uteble. Hun fikk rett og slett helt sperre, og klarte ikke å levere noe som helst.

Det endte med en lang prat. Jeg forsøkte å forklare at endringsprosesser er tøft. Hun bablet noe om at jeg, som konsulent, ikke hadde nok innsikt i hennes hverdag, og at det var meningsløst å endre noe som funker så bra som bleier. Så tok vi oss en fruktstang, og gikk hvert til vårt.

Men vondt skulle bli verre.

‍

Kona mi, Hanne, hadde akkurat dratt på korøvelse i Tønsberg, og Helene og jeg var godt i gang med kveldsstellet. Til min store glede, begynte hun å leke med potta. Dette er bra, tenkte jeg. Å bli komfortabel med ny teknologi er viktig.

Før jeg visste ordet av det hadde hun dratt potta over hodet.

Det var kjempegøy! Og vi lo masse sammen.

Helt til vi fant ut at potta satt fast. (Hun har arvet pappas ører.)

Hver gang jeg forsøkte å presse potta tilbake over hodet, fikk hun helt panikk! Og da fikk jeg panikk. “Dette går kjempebra,” sa jeg til henne. Og forsøkte å ringe kona i smug. Og sende meldinger.

Hanne, som da var i gang med korøvelse i Tønsberg, måtte avbryte og fortelle alle i koret at dattera hadde satt hue fast i tissepotta, og at mannen hadde fått panikk.

I mellomtida satt Helene og jeg hjemme og så på Brannmann Sam. For en mann!

Etter 25 minutter kom kona hjem, og jeg fikk endelig henta hekkesaksa i garasjen. Potta ble klipt opp, og alle kom fra det uten varige mén. Og jeg følte meg nesten litt som Brannmann Sam! En handymann som redder liv.

Helene var også veldig fornøyd, der hun satt på fanget til sin mor. Hun så på meg og smilte. Så snudde hun seg til mammaen sin og sa “Onkel Jaffa ikke legge meg”.

Vi sov godt den natta, alle tre. Men hvordan tror dere denne hendelsen påvirket endringsprosessen vår? Ikke bare har vi tatt flere steg tilbake, hvor Helene nekter å prøve potta. Helene har mistet fullstendig trua på potte-teknologi som helhet. Og hun snakker også dritt om potter generelt, til de andre barna i barnehagen.

Noen innspill?