Som trommis i rockeband, og med kinnskjegg som Elvis, hadde det aldri vært noe å si på selvtilliten. Med synkende form, stigende odør og stabil gange, siktet han seg inn på et bord med 5-6 nyankomne jenter.

«Er det noen her som kunne tenke seg å gifte seg med meg?» spurte han, og så seg rundt bordet. Sandefjords-jentene flirte godt, før det ble stille.

«Ja, jeg!» svarte hun ved enden av bordet med moteriktig gult hårtørkle. «Jeg heter Tone.» Og med det var verdens rakeste frieri en realitet.

Jan hadde ingen plan for et «ja». Men han tok nå bilen til sentrum og kjøpte gifteringer i plast – til NOK 2,50.

Resten av campingturen ble fantastisk! Faktisk så bra at Jan aldri dro tilbake til Oslo. Han ble med Tone til Sandefjord, hvor de ringforlovet seg på ordentlig etter 14 dager – og giftet seg 1 år senere.

Og 2 år etter kom jeg.

Du skjønner sikkert hvorfor jeg liker folk som tar en sjans. Og folk som sier «ja».
Det kan komme mye godt ut av det.

Om Tone og Jan er gift ennå, spør du.
Jada, fortsatt gift.
Og fortsatt forelska ❤️

‍